Master's degree in health and social sciences - coping and empowerment
Helse- og sosialfag - meistring og myndiggjering
Mastergradstudium
120 studiepoeng
4 for heiltidsstudentar, 8 for deltidsstudentar
Det generelle kravet for å bli tatt opp er minimum 3-årig grunnutdanning i helsefagleg, pedagogisk eller sosialfagleg utdanning:
• Bachelorgrad i helse- eller sosialfag
• Allmennlærar med relevante fagval
• Cand. mag. med relevant fagsamansetting
• Anna relevant grad eller utdanningsløp av minimum 3 års omfang etter vurdering
For dei to siste punkta er det krav om fordjuping i fag, emne eller emnegruppe av minimum 80 studiepoengs omfang innan helse- eller sosialfag.
Når det er konkurranse om studieplassane, vil relevant utdanning og poengsum vere avgjerande for rangeringa av søkjarane, jf. Forskrift om studium og eksamen ved Høgskulen i Volda (under revisjon).
Studiet skal gi studentane kunnskap, ferdigheiter, haldningar og etisk medvit til å fremje læring, meistring og myndiggjering i eige arbeid med pasientar og klientar. Studiet skal også gjere dei i stand til å undervise, rettleie og initiere FOU-prosjekt med vekt på slike mål. Studentane skal etter utdanninga vite:
Forholdet mellom profesjonsutøvarar og klientar/pasientar er i endring. Profesjonsutøvarar i helse- og sosialsektoren må kommunisere med brukarane av ulike tenester. Det er eit aukande medvit om kor viktig samhandlinga og tillitsforholdet mellom den profesjonelle og mottakaren av ei teneste (pasient, klient eller pårørande) er. Relasjonen er viktig med tanke på å utnytte det potensialet pasient, klient eller pårørande ofte vil ha i forhold til å løyse, lindre eller førebygge det problemet som ligg til grunn for kontakten med hjelpeapparatet. Både i helse- og sosialsektoren kan møtet mellom systemet og enkeltpersonar vere avgjerande for begge partar si deltaking og engasjement i arbeidet med å finne løysingar på det underliggjande problemet.
Medvitet om kor viktig denne relasjonen er, med tanke på å ansvarleggjere begge partane i eit samarbeid, har særleg vakse fram dei siste tiåra. Går ein attende i helse- og sosialprofesjonane si historie, var dei tidlegare meir prega av forholdet mellom ein suveren ekspert og ein passiv pasient eller klient. Det eksisterte ein sterk tillit blant folk flest til at profesjonane i velferdsstaten kunne løyse folks helse- og sosialproblem. Auka opplysning og høgre allment kunnskapsnivå har medverka til svekking av ekspertane sin autoritet og ei oppfatning om at fleire må delta i avgjerdene for å finne gode løysingar.
Slike endringar har kome til uttrykk i diskusjonar i både helse- og sosialsektoren. Dette er konkret uttrykt i helselovgjevinga, der t.d. dei nye helseføretaka har fått ei ny oppgåve. Dei skal ikkje berre drive god medisinsk behandling, undervisning og forsking, men også pasient- og pårørandeopplæring. I følgje det nye lovverket har mange pasientar rett på ein individuell plan og rett til å påverke sin eigen behandlingsprosess på bestemte vilkår. Også i sosialsektoren har ein sett liknande diskusjonar, med auka vekt på relasjonskompetanse og myndiggjering (empowerment), som inneber større vekt på å skape relasjonar som sikrar klientane sine vilkår for å engasjere seg med utgangspunkt i eigne interesser.
Hovudinnhaldet i studiet handlar om relasjonen mellom hjelpar og hjelpetrengande/pårørande, kva læring, brukarmedverknad og meistring handlar om på ulike felt, korleis ein handterer informasjonsbehov og kommunikasjon, kva slags etiske spørsmål denne relasjonen reiser, og korleis behova for innsikt, deltaking og meistring kan variere i ulike livsfasar (eit livsløpsperspektiv) og på ulike område. Førebyggande perspektiv har ein sentral plass i studiet. Det dreiar seg om meistring blant personar og grupper som er akutt eller kronisk sjuke eller som har omfattande sosiale vanskar, men også om å bruke denne kunnskapen i eit målretta førebyggande arbeid, dvs til å få innsikt i samanhengar mellom t.d. sosial ulikskap og helse-/sosialproblem, i samanhengar mellom livsstil og helse-/sosialproblem og i strategiar for førebygging av problemutvikling. Funksjonshemming er eit anna viktig stikkord. Studiet vil rette merksemd mot førebygging og meistring av problemtilstandar blant folk med ulike former for funksjonshemmingar.
Masterstudiet sin intensjon er å rekruttere studentar med grunnutdanning og gjerne også praktisk erfaring frå anten sosial- eller helsesektoren. Ei studentgruppe med ulik utdanningsmessig- eller yrkesmessig erfaring vil utgjere eit spennande dynamisk element i studiet.
Sentrale kunnskapsområde
Utdjupinga av sentrale omgrep og kunnskapsområde er framstilt samla i denne innleiande delen av studieplanen. Framstillinga kan samtidig sjåast som innleiing til dei obligatoriske masteremna – kortare utforma i strekpunkt i emneomtalane.
Meistring og myndiggjering er kjerneomgrep i studiet. Meistring er viktig i forhold til personar i alle delar av livsløpet (barn, ungdom, eldre, funksjonshemma) når det gjeld å handtere typiske utfordringar i den livssituasjonen dei er i. Det handlar både om korleis ein faktisk meistrar utfordringane i kvardagen, men også om korleis ein opplever å meistre tilværet. Omgrepet er særleg utvikla innan psykologi, og særleg knytt til personar sine reaksjonar på stress og trugande situasjonar. Det er viktig å setje seg inn i denne tradisjonen, men også i nyare sosiologiske perspektiv som i større grad vektlegg omgrep som makt, kontroll, kontekst og sosial kapital sett i forhold til meistring. Myndiggjering (empowerment) er nærare knytt til makt, politikk og overføring av makt, dvs at folk kan ta ansvar sjølve og at dei som individ eller gruppe får auka kontroll med sitt eige liv. Sett frå hjelpeapparatet handlar det m.a. om å starte prosessar, framskaffe virkemiddel og stole på at individ eller grupper sjølve kan medverke til å betre eigen situasjon i dei tilfella der dette er realistisk.
Kommunikasjon er eit overordna og gjennomgåande perspektiv som vil bli tatt opp i undervisninga på ulike nivå. På makronivået vil dette gjelde tilhøva mellom sosial strukturar, system og kommunikative prosessar; t.d. når det gjeld kulturelle endringar (verdiar, haldningar, livsstil etc.), men også endringar i organisasjonane innan helse- og sosialsektoren. Spesifikt vil ein ta opp medium/massekommunikasjon og befolkningsretta informasjonstiltak når det gjeld helse- og sosiale problem. På mikronivået, i møtet mellom pasientar/brukarar og profesjonelle hjelparar, er kunnskap om kommunikasjon avgjerande for å realisere målsettingar om samarbeid og medverknad. Det blir her lagt vekt på korleis ein utviklar nødvendige føresetnader for at profesjonelle tenester og brukarane sine eigne meistringsressursar kan spele saman på ein problemløysande og helsefremjande måte. Munnleg og skriftleg språk er ein av dei viktigaste reiskapane i kommunikative prosessar. Studentane skal lære å analysere ulike tekstar og diskursar med utgangspunkt i eksplisitt formulerte teoriar om kommunikasjon, meining og kontekst.
Studiet vil legge vekt på Læring og pedagogikk, både gjennom innføring i ulike kunnskaps- undervisnings- og læringstradisjonar og forklaringar på korleis slik kunnskap kan føre til ulike måtar å forstå og drive lærings- og undervisningsprosessar på. Eit samfunn som i aukande grad blir fleirkulturelt, gir nye utfordringar for å analysere og forstå slike prosessar. Didaktikk gir oss kunnskap om ulike prinsipp for planlegging, gjennomføring og evaluering av læring og undervisning. Slike prosesser kan organiserast på ulike måtar, både individuelt og i ulike former for fellesskap. Differensiering av læreprosessar krev analyse av rammefaktorar, av læringsarenaen, av kvar i livsløpet deltakarane er og kva individuelle føresetnader som er til stades. Opplæringstiltak, samhandling, rettleiing og undervisning har normative og etiske aspekt som må takast omsyn til. Å medverke til utvikling av sjølvrespekt, tillit, inkludering og gjensidig anerkjenning er ei målsetting for læreprosessar som tek sikte på myndiggjering av den enkelte.
Helse- og sosialarbeidarar må kommunisere med individ og grupper om både førebygging, behandling og rehabilitering. Då må ein ta omsyn til at helse- og sjukdomsproblematikken varierer langs mange dimensjonar: Det er skilnader etter kjønn, alder og etnisitet, men også etter geografisk lokalisering og sosial bakgrunn, det vi samla kan kalle sosiokulturelle forhold. Livsstil og levekår varierer også mellom ulike befolkningskategoriar. Det gjeld for eksempel kosthald, fysisk aktivitet og forhold til rusmiddel. Denne kunnskapen må studentane tileigne seg for at dei seinare kan formidle nøktern informasjon på ein slik måte at ansvaret for levekår og helse ikkje berre blir plassert hos individ, men også hos politiske styresmakter på ulike nivå. Helsetilstand og eksponering for sjukdom eller sosiale vanskar endrar seg stadig. Det gjeld heilt frå fosterliv – via barndom, ungdomstid og vaksenliv – til alderdom. Helseforholda og risikobiletet skiftar også frå epoke til epoke. Dermed er livsløpsperspektivet nyttig for å gi kunnskap om korleis dette endrar seg historisk og mellom generasjonar. Dette er kunnskap som i lag med innsikt i relasjonar, kontekstar og strukturar er viktig for å medverke til å meistre sjukdom og sosiale problem.
Ved å legge vekt på Vitskapsteori og kunnskapssyn skal studiet medverke til at studentane skal kunne reflektere kritisk både over korleis kunnskap vert skapt og teken i bruk, og vise at vitskapsteori er eit relevant grunnlag for både forsking og yrkesutøving. Det vil særleg bli lagt vekt på kunnskapsteoretiske problemstillingar som gjeld tilhøvet mellom ulike kunnskapssyn og kunnskapstradisjonar i helse- og sosialsektoren, og praksisutøving som høvesvis har instrumentelle eller kommunikative føremål. Vitskapsteori og kunnskapssyn vil såleis vere tema i alle dei tre obligatoriske fagemna: Meistring og myndiggjering – samhandlings­perspek­tivet, Meistring og myndiggjering – strukturperspektivet og Forskingsmetode og vitskapsteori.
Nært knytt til ulike kunnskapssyn er også etiske utfordringar. Studiet skal gi kunnskap om, og utvikle forståing for, etiske utfordringar og dilemma som knyter seg til relasjonen mellom hjelpar og hjelpetrengande i helse- og sosialsektoren. Det handlar om rammevilkår knytt til systemforhold, men også etiske utfordringar i meir avgrensa sosiale relasjonar. Eit særleg fokus skal rettast mot utfordringar som arbeidet med informasjon og opplæring overfor pasientar/klientar og pårørande medfører. Tematikken skal drøftast i lys av både klassiske etiske teoriar, ulike utgåver av menneskesyn og aktuelle profesjonsetiske perspektiv.
Studiet er totalt på 120 poeng. Av dette er 75 poeng obligatoriske og 45 poeng valfrie. Emna MEI301 Meistring og myndiggjering - samhandlingsperspektivet (15 poeng), MEI302 Meistring og myndiggjering - strukturperspektivet (15 poeng), MEI303 Forskingsmetode og vitskapsteori (15 poeng) og MEI304 Masteroppgåve (30 poeng) er obligatoriske. Det er høve til å skrive masteroppgåve på 45 poeng (MEI305 Masteroppgåve (45 poeng)). Den valfrie delen av studiet vert då 30 poeng.
Høgskulen i Volda (HVO) samarbeider med Høgskulen i Ålesund (HiÅ) om dei valfrie emna. Studenten kan velje blant godkjente emne ved HVO og HiÅ, eventuelt andre etter søknad og individuell vurdering. (Studieåret 2008/2009 er det emnet Sjukepleie for kritisk sjuke (15 + 15 stp) som blir tilbydd ved HiÅ) Det kan seinare også bli utvikla andre valfrie emne i mastergraden. Alle valfrie emne som skal inngå i mastergraden skal ligge på masternivå, eller alt vere godkjende som masteremne i andre mastergradsstudium. Om det førekjem ei viss pensumoverlapping mellom dei valfrie og dei obligatoriske emna, må studentane byte ut dei delane av pensum som er like. Med tanke på internasjonalisering vil ein arbeide for å få etablert samarbeid med utdanningsinstitusjonar i andre land og at studentar skal kunne få godkjent relevante emne gjennomført ved universitet eller høgskular i andre land.
Organisering og studieform
Masterstudiet rettar seg mot både helse- og sosialsektoren. Dette legg grunnlaget for eit tverrfagleg studiemiljø, som kan gi studentane ein annan lærings- og danningsprosess enn reine sosial- og helseutdanningar. Møte med ulike faglege perspektiv er ei viktig målsetting med studiet. Masterstudiet kan gjennomførast som heiltidsstudium over to studieår, eller som deltidsstudium, fortrinnsvis over fire studieår. Det er høve til å starte studiet både haust og vår, men dersom ein vil gjennomføre studiet som fulltidsstudent over to år, må ein starte i haustsemesteret. Alle emne med 15 studiepoeng vil gå over eit semester, medan emne med 30 studiepoeng vil gå over to semester. Når det gjeld emna Forskingsmetode og vitskapsteori (15 stp) og Masteroppgåve (30 evt. 45 stp) er undervisninga i emna integrert i fem vekesamlingar over to semester, slik at emna går parallelt siste studieår. Fulltidsstudentar som ønskjer valfritt emne på 30 stp, må dermed gjennomføre dette i første studieår. For å kunne tilpassast deltidsstudentar, vil kvart emne bli organisert med 3 vekesamlingar per semester, med fire undervisningsdagar og ein studiedag per samling. Organiseringa av undervisninga i samlingar har vist seg å fungere godt både for deltids- og fulltidsstudentar, og spesielt for å kombinere utdanning med arbeid på heiltid eller deltid. Mellom samlingane vil samarbeidet mellom lærar og student foregå nettbasert med hjelp av e-læringsverktøy (Classfronter). Emna vil bli arrangert slik at fulltidsstudentar til vanleg kan følgje to emne på 15 studiepoeng i kvart semester. På dei obligatoriske emna Meistring og myndiggjering – samhandlingsperspektivet og Meistring og myndiggjering – strukturperspektivet vil det vere krav om 80% deltaking på samlingane.
Studentar som har fullført eit eller begge masteremna HELS301 Den kommuniserande helsetenesta og HELS302 Opplæring og informasjon til pasientar og pårørande, kan få desse godkjent som obligatoriske emne. Ein føresetnad for slik godkjenning er at emnet/emna vert oppgradert gjennom lesing av tilleggspensum og skriving av rapport som nyttar dette pensumet som grunnlag.
Masterstudiet i helse- og sosialfag siktar mot å styrke helse- og sosialarbeidarane sin kompetanse i relasjonsarbeid retta mot einskildpersonar, familiar og grupper. Eit særleg siktemål er å utvikle strategiar for kommunikasjon og informasjonsarbeid som kan legge grunnlaget for læring, meistring og myndiggjering (empowerment). Studiet siktar også mot å utvikle kompetanse til å leie og utvikle helse- og sosialtenester med slik profil.
Studiet skal medverke til utvikling av helse- og sosialfagleg praksis som er basert på vitskapleg reflektert kunnskap om personar eller grupper med hjelpebehov i helse- og sosialsektoren. Problemstillingane i studiet og dei oppgåvene studentane arbeider med, skal ha ein klar praktisk relevans. Samla vil dette gi auka kompetanse i klinisk arbeid kombinert med FOU-arbeid, undervisning og førebyggande arbeid. Fullført masterstudium skal samtidig kunne kvalifisere for opptak til doktorgradsstudium.
Alle emna i masterstudiet, med unntak av Forskingsmetode og vitskapsteori og Masteroppgåve, kan takast som frittståande vidareutdanningar. Den fleksible organiseringa med deling i valfrie og obligatoriske emne, gir høve til å profilere masterutdanninga i ulike retningar.
Professor Tor Johan Ekeland, HVO
Professor Kåre Heggen, HVO
1.amanuensis Marit Kvangarsnes, HiÅ (primært for dei valfrie emna Intensivmedisin og Sjukepleie for kritisk sjuke)
Professor Rune Kvalsund, HVO
Professor Jon Olav Myklebust, HVO
Avsluttande vurdering blir gjort etter kvart emne. Masteroppgåva har 3 sensorar. Dei andre emna har 2 sensorar, og alle emne vil ha ekstern sensur. Vurderingsordningane vil variere frå emne til emne. Det har vore eit mål at vurderingsordningane i emna til saman skal fange opp ulike arbeids- og dokumentasjonsformer. Dei konkrete ordningane går fram av omtalane for kvart einskild emne. Alle emna blir vurderte i høve til karakterskalaen A – F, der A er beste karakter.
Kvalitetssikring av det nye studiet vil skje i samsvar med dei ordningane som HVO og HiÅ har utvikla når det gjeld studentmedverknad og studentevaluering. Ein ser det som særs viktig at studiet blir evaluert grundig i oppstartsfasen, og det vil i dei to første åra bli lagt opp til ei ekstern vurdering av alle emna i studiet, deretter kvart 3. år.
Kvart emne vil verte vurdert fortløpande på fleire måtar.
- eit felles nettbasert vurderingsskjema til studentane etter kvar samling
- eit felles nettbasert vurderingsskjema til studentane etter kvart emne
- fortløpande dialog med fagutvala (det blir etablert fagutval for kvart emne)
Kåre Heggen
MEIMA